Nå er juledagene over – og jeg hater ikke jul noe mindre akkurat…
Maten var god, og gavene flotte.. Men min svigermor sørget for at både julaften, 1.dag og 2.dag ble et spetakkel. Det var vårt år i år også (vi har hatt henne mange år nå), og hun går på kortison – hvilket gjør henne til et komplett egoistisk, løgnaktiv, manipulerende barn. Neste år så får noen andre ta henne, for nå har hun ødelagt 3 jul på rad med å være et spetakkel!

Jeg håper aldri at vår sønn finner ut at bestemoren hans alltid kommer til å sette sin sykdom fremfor hans lykke!! Hun insisterte på at vi måtte komme til henne fordi hun måtte sitte med oksygenmaske på i hele jula.. Jeg ble selv redd som lite barn, etter å ha vært på sykehuset og sett noen med maske – jeg vil ikke at vår sønn skal oppleve dette før han er så gammel at han skjønner mine forklaringer og kan fortelle selv om det han ser.. Nå reagerer han på håndkle på hodet, solbriller og alle andre ting som ser anderledes ut og sier høyt og tydelig: TA AV!

Jeg tilbydde meg å komme med mat til henne, men hun sa at hun ikke orket besøk. Vi spurte om vi skulle hente henne, men hun sa at hun hadde lungebetennelse og høy feber. Min mann spurte om vi skulle komme innom, men hun sa at hun ikke ville ha oss på besøk siden vi var litt forkjøla – hun ville ikke bli mer smittet. Vi spurte om det var noe mer vi kunne gjøre for henne, hun sa nei. I går kveld skjelte hun oss ut pr telefon for å ha latt henne sitte alene i hele jula, at vi hadde sagt at hun var et monster som måtte stues vekk. At hun ikke hadde takket nei til besøk, og ikke hadde hatt verken lungebetennelse eller feber. Hun hadde hatt besøk av mange venninner som hadde syntes så synd på henne, og som hun hadde fortalt alt til..

Det er slik hvert år. I fjor hevdet hun at sønnen (min mann) slo henne.. Jeg blir gal av dem personen hun blir når hun går på kortison! Hun blir alltid lungesyk i jula (må da gå på kortison og sitte med oksygen – selv om legene ikke er helt enige med henne i at hun er så tett som hun gir inntrykk av – hun er hypokonder).. Så hver eneste jul, så blir det alltid et spetakkel!

Jeg hater jul

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10012781

VG’s umenneskelige redaktører finner på at de på en lillejulaften skal la denne saken møte alle som må innom en butikk eller bensinstasjon på en lillejulaften:

58 babyer døde i forbindelse med fødsel

- Halvparten kunne vært unngått

Hva er det som feiler VG?? Har de ingen medlidenhet med de som gledet seg til å få et barn som ikke lenger er…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Andre begivenheter, som egen bursdag og andre høytider også – men mest jul!

Hvorfor?

Det blir alltid så mye styr i jula.. Så mange forventninger og så mange skuffelser..

Jeg har aldri likt jul. Min mor er et siste-liten-menneske. Har alltid vært det. og mye har blir gjort natt til julaften og før middag på julaften. Med lite søvn og mye stress så sier det seg selv at vi barna (spesielt meg som eldste) alltid måtte løpe beina av meg hele julaften formiddag (og på brusdager og andre høytides/selskap) med å gjøre rent og alt med seg. Ikke det at det gjorde noe å hjelpe, for det gjorde jeg stortsett hver dag, men når stressnivået i huset ellers er høyt og kjeftingen sitter lett – ja, da er det ikke akkurat julestemning å hente.. Jeg fikk sjeldent eller aldri  (kun når mamma jobbet og vi ikke skulle spise julemiddagen hos oss) se 3 nåtter til Askepott og andre juleting på TV, ellers var det en konstant løping hit og dit..

Min mor har aldri vært noe særlig til kokk – koker i stykker maten, evt tørker/svir den, og slumper konsekvent.. Så julemiddagen er alltid veldig tilfeldig om smaker godt.. Noen ganger går det veldig bra, andre ganger ikke.. Men sånn er det vel når man skal gjøre alle ting, samtidig, under press, uten å ha sovet særlig natta før, og i tillegg nekter å bruke oppskrift..

Gavene har alltid vært et kapittel for seg selv.. Jeg elsker å gi gaver – bruker lang tid på å finne ut hva folk ønsker seg, og prøver å kjøpe noe de ønsker seg.. Jeg blir alltid spurt hva jeg ønsker meg, men får det sjeldent (av min familie. Min mann og hans foreldre er heldigvis ikke slik).  Min mor kjøper ofte ting lenge før jul, for å gi det i julegave. I og med at dette er utenfor stress-sesongen så har det ofte vært ting som jeg hadde virkelig satt pris på.. Men det ender alltid opp med at hun ikke finner gaven når jula kommer, og kjøper en impulsting – og sier; jeg hadde egentlig kjøpt noe annet, noe jeg vet at du hadde blitt glad for, men jeg fant den ikke… Dog de siste årene har mine foreldre begynt å gi pengegaver til jul, og det er jo alltid kjærkomment i etableringsfasen som man er i..

Nå som man har stiftet eget hjem og så smått begynt med egnetradisjoner så skulle man tro at ting har endret seg til det bedre.. Men neida.. I år, som hver, jul siden mine svigerforeldre ble skilt, så lager svigermor komers, eventuelt blir syk/havner på sykehuset.. jada, hun er hypokonder – i tillegg til reelle sykdommer – og dette blir alltid ekstremt forsterket i jula.. I tillegg blir det alltid skapt så mange ekstra intriger i jula. Min svoger og svigerinne tar ikke noe ansvar for sviermor, og dermed får vi henne med alle intrigene og styringen hver jul…

Familieselskaper er også et kapittel for seg selv.. Alle forventer å få en del i oss alle helligdagene i jula, og blir sure om vi ikke kan være med dem.. Når man har mye familie, med skilsmisser og andre komplikasjoner så føler man seg trukket i mange retninger.. Familieselskaper har også blitt et spetakkel i seg selv. På min svigerfamiliesside ligger det tonnevis med konflikter rett under overflaten. Og en ugjennomtenkt setning (som minner noen om noe helt annet) kan utløse et skred. Slik er det også i forhold til min mor.. Ingen av dem er redd for å vise nøyaktig hva de mener om hva som helst til hvem som helst.. Så man går på nåler hele jula.. I tillegg har samtalene i stor grad begynt å dreie seg om folk som har vært døde i mange år, evt noen i slekta som jeg aldri har møtt.. Ikke bare en samtale handler om dette, nei – gjerne hele selskapet.. Og jeg kjenner meg så utrolig lei!

Mulig at jeg bare er utakknemnlig og selvsentrert. Men jeg ønsker hver jul at den skal bli noe annet.
At den skal bli en tid med ro og fred. Med god mat og godt selskap. At samtalene skal handle om ting som skjer den dag i dag, slik at alle har en sjangse til å være en del av det som skjer. At man kanskje kan spille litt sammen, le sammen, og kose oss sammen.. At julen skal være fylt av god mat og omsorg..

Og at jeg ikke, på mandag morgen, skal føle meg tråkket på, tygd på og spyttet ut igjen..

Til neste år, håper jeg at vi kan feire jul her hjemme. At vi skal lage våre egne juletradisjoner, slik at vårt (med tiden våre) barn kan ha en barndom med gode minner fra jula – og at det var ei tid som gav fred og energi.. Ei tid de fikk være barn, og fylt med julens forventning og glede..

En selvsentrert julehilsen fra meg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ta en generell 1,5 åring

Et døgn er 24 timer, og det er 7 av dem i uken –  hvilket som dermed gir 168 timer.
En 1,5 åring sover fra 10-12 timer om natta – så minst 70 timer går med til å sove i sengen
Da gjennstår 98 timer våkne timer (ikke beregnet inn lunsj-soving)
Om man har full barnehage dekning, så kan et barn ofte være i barnehagen fra kl 7 – 16.30, hvilket gir et timetall på 9,5 x5 som er 47,5 time – noe som gir en rest på 50,5 timer , dvs rett over 30% sammen med foreldrene.

Så et barn som går fulltid i barnehagen er kun 30% av tiden under påvirkning av sine foreldre. Og barnehagepersonell bruker en vanlig uke nesten like mye tid med barnet, som foreldrene.

Om man da regner at barnet sover i snitt 1,5 time på formiddagene i helgen, og sover 12 og ikke 10 timer om natta synker timetallet til 33,5 og prosenten til  ca 20%.. (og barnehagepersonell ca 23,5 %)

om barnet ikke sover på dagen, men 12 timer om natta vil andel våkentid være fordelt foreldre ca 22% vs 28,3% hos barnehageansatte

Så dersom barnet er i barnehage eller sfo etter skolen, har trillpike eller barnevakt, eller er hos annen familie (besteforeldre o.l.)  i helgene, så er det ikke mange timene igjen hos foreldrene i ei vanlig uke…

Derfor er jeg utrolig glad for at jeg har muligheten til å lever sent og hente tidlig, at gutten vår trenger lite søvn – slik at kveldene blir gode, og at fokuset er 100%  på ham når han er hjemme og våken.. Jeg hadde aldri klart å bare ha 22% av hans våkne tid. Jeg savner han nok som det er nå.. Jeg vet at han trives i barnehagen, så godt at han ikke vil hjem når jeg henter ham, men om han hadde vært der hele dagen – ja da hadde jeg savnet ham konstant..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En liten lyd.
Kunne det være noen som lukket ei bildør?
To store blå øyne titter frem bak stolen. 
Lydene blir sterkere, noen beveger seg i grusen..
Han står helt stille, puster knapt, tror ikke at noen kan se hvor han er.
Noen er utenfor døra, tar i den og snart vil de komme inn…  
Han beveger seg sakte, stille som en mus, og hører at noen kommer inn i rommet.
Ansiktet kommer mer og mer til syne fra hjemmestedet bak stolen. Han er så nysgjerrig. Kanskje det er…  
En myk liten hånd tar rundt stolryggen på lenestolen, han rekker ikke så høyt, titter rundt kanten.. Jo, det er… Øynene blir smaler og smalere og både øynene og reste av ansiktet blir til et stort smil.
Små ben løper det de kan for å kunne kaste seg i fanget på den som kom inn. To hender klamrer seg om halsen og en myk liten stemme sier:
“Hei, pappanmine!”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag, 21.oktober 2010, snør det.. (etter sludd i går, så var vel det bare å vente)
Jeg var ikke helt klar for vinteren enda, har så mye enda på lista som ikke er gjort..Skulle å fikset både det ene og det andre. Løpt både hit og dit, ordnet litt her og fikset litt der.. Men nå er det vel bare å slappe helt av å tenke: Jeg fikk gjort det jeg rakk i år. Det kommer et nytt år til neste år, som jeg kan gjøre alt jeg ikke rakk før snøen la seg i år…

På den andre siden, så er det meldt regn og 6 grader til helga, så snøen blir på ingen måte liggende i veien for mine prosjekter.. Akk, ja.. jeg som hadde håpet på litt ferie….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er så SINT!! Jeg er så utrolig SINT!!

Lurer du på hvorfor?

 Joda, det skal jeg gjerne fortelle deg: SKATTELISTENE er atter kommet ut på nettet, i år også! Og ikke bare at de er kommet ut, for allmen forlystelse, til spott og spe – men man kan i tillegg se om man har tjent mindre eller mer enn i før – og listene er så snille at de tom regner ut hvor mye du kanskje egentlig har tjent!

Etter å ha lest gjennom alle kommentarene som lå på vg.no – så ringte jeg til VG og fortalte at jeg forventet, som leser, at det i morgen kommer med en sak om nettopp at (minst) 85% av alle som hadde skrevet innlegg var imot at skattelistene ble lagt ut, og at politikerene dermed handler mot velgerenens ønsker – i år også. Jeg mener at den virkelig nyheten/skandalen – ikke er hvor mye Thon tjener eller ikke tjener, men at politikerne trosser folket!

Vedkommende på sentralbordet kunne ikke forstå at noen kunne ha noe i mot at skattelistene ble lagt ut på nettet, for hun hadde jo ingenting å skjule!

Imøtekommende som jeg er så fortalte jeg vedkommende nøyaktig hvorfor dette er et problem: (selv om vedkommende definnitivt burde visst dette om hun bare hadde lest egen avis!)

1. Barn blir mobbet pga disse listene, fordi foreldrene tjener mindre enn andre barn (hun i redaksjonen i vg sier da; men barn er vel ikke opptatt av skattelister?)
Foreldre snakker om dette – barn får det med seg, mobbere (uansett alder) bruker det de kan av ting for å rakke ned, tråkke på og stenge ute.
Stortsett de fleste barn på norsk skole kan lese, om enn etter noen år, og de bruker vanligvis både PC og internett daglig.. så akkurat rakettforskerspirer trenger de vel ikke være for å finne ammunisjon mot andre barn.

2. Kriminelle får et overslag over hvor det lønner seg å gjøre brekk. (dette har også flere artikler vist til)

3. Venner (som etterhvert blir bekjente) begynner å oppføre seg tåpelig, bare fordi de a)tjener mer en en, b) blir sjalu fordi vi tjener mer enn dem.. Jeg har aldri latt penger/status diktere hvem jeg skal bli venn med, eller hvordan jeg synes at det er som person – og derfor er det så utrolig kjipt når noen lar slike ting ødelegge noe som kunne blitt et bra vennskap.. Jeg har også sett folk endre seg pga at de nå ser hva dem rundt dem tjener – sjalusien lyser ut av øynene deres, og alt de er opptatt av er verdi på huset, lønn, ny bil og om naboen har fått ny bil/tjener mer.. De har rett og slett blitt ufordragelige mennesker!

4. Gir folk med lav inntekt enda en grunn til å mistrives/føle seg mindre vellykket enn andre (evt nabo/familie)

5. Skaper strid innad i familier (du trenger jo ikke gave, fordi du tjener mer enn meg. Jeg trenger jo ikke gjøre opp for meg/ betale det jeg skylder deg, fordi du ha rmer penger enn meg!)

6. Bryter inn i privatlivet – man kan ikke sette opp overvåkningskamera på plasser med mye kriminalitet, men man kan til enhver tid og fra etthvert sted se hva naboen tjener??
Jeg synes at det er en skam at FOLKEVALGTE politikere i AP, SV, SP m.fl. stemmte for å legge ut disse listene – i år igjen – på nettet, og jeg synes at det er en skam at datatilsynet også støtter dette!! (H og Frp stemte imot)

Jeg mener at Regjeringen (den rød/grønn) bør ta innover seg hvilke skadevirkninger denne praksisen har for enkeltmennesket og at dette bidrar til mer misnøye og frustrasjon i samfunnet og mennesker i mellom.. Men på den andre siden så er ikke dette noe annet resten av regjeringens politikk og måte å tenke på… De ser KUN seg selv og sine fallosbygg!

siste ord er ikke sagt ifra SINNA-Elisa!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg leste forleden dag om en gutt som etter å ha hatt utallige sexpartnere, både pene og stygge, single og jenter som var i forhold, fant ut at han storsett kunne behandle jentene som han ville – og de bli likevel med ham hjem.. Han merket at han hadde blitt kynisk og ikke lenger brydde seg om hverken jenter eller forhold.. Han lurer på hvordan det kan forventes at han skal “vokse opp og slå seg til ro med kun en av dem ”, og med dem mener han: “et vesen som knuller andre karer, og som samtidig motstridende nok viser sin kjærlighet til meg, uansett hvor jævlig jeg er“.

Mine respons og senere tanker om dette er:

Husker du de første gangene du hadde sex? var det ikke noe mer enn bare sex? Følelsen av å gi noe bra og vakkert til noen, følelsen av å dele noe unikt og noe varig? Men etter mange sexpartnere blir det ikke like unikt og man vet at det stortsett ikke varer lenger enn kvelden..

Har du også kommet dit? Tenkt i de samme baner?
Da har du blitt følelsesmessig avstumpet. Jeg tror det skjer på samme måte med jenter som med gutter - man har sex med så mange at man ikke lenger bryr oss om partneren. Man ønsker bare å fylle den innvendige tomheten med et øyeblikks tilfredstillelse – og tror at det hjelper med et ligg..

Vi ønsker å bli bekreftet som vakre tiltrekkende og verdifulle personer, men ender opp med å bli like kyniske som innleggsskriveren – til alle man møter av det motsatte kjønn. Og partneren blir bare et levende sexleketøy.. Verken mer eller mindre.. Man kommer liksom aldri forbi one-night-stand stadiet..

Men innerst, innerst inne – gjemt og fortrengt – så ønsker du å oppleve at noen elsker deg – og kun deg – for den du er; på godt og vondt. at du kan være seg selv og likevel ikke bli avvist, få dine behov dekket og for bety en forskjell for en annen.. Ønsker å ha noen som venter når du kommer hjem, som savner deg når du ikke kommer, noen å stelle for, noen å være glad i, skape en fremtid med, at det man har med noen er unikt og varig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha lest et innlegg om tilgivelse ble jeg sittende å tenke på tilgivelse i sin helhet.. I vedkommendes tilfelle var det en far som lå for døden, og som i barneårene hadde begått overgrep mot vedkommende. De hadde i vedkommendes voksenår kun hatt sporadisk og overfladisk kontakt, og nå var vedkommende i villrede for å hva som var rett å gjøre. Stille opp og være et medmenneske, tilgi, ikke ha kontakt, ikke tilgi?? En forferdelig vanskelig situasjon og umulig å gi et fasitsvar… Men det får en virkelig til å tenke…

Jeg mener, at når det gjelder tilgivelse mot overgriper er det viktig å ha evnen til å gi - for sin egen helbredelses skyld, for å ikke bli spist opp av hat og bitterhet. Men jeg tror ikke vi skal presse tilgivelsen ned over dem som ikke føler at de har noe å bli tilgitt for - det er jo også et overtramp..

Skal man tilgi den som ikke ber om tilgivelse? Skal man være vennlig og hyggelig, snill og imøtekommende mot noen som har ødelagt livet til andre og som selv ikke kan se at man har gjort noe galt?

Men skal man ikke være et medmenneske: Jo, man skal absoulutt være et medmenneske og hjelpe dem som er i nød. Og jeg tror på at man skal tilby forsoning til dem som har gjort oss vondt, altså tilgi.. 

Men jeg tror ikke på at man skal være så hjertelig og hyggelig mot dem som har begått oss urett, om de ikke først slutter å gjøre oss vondt. De må imøtekomme forsoningen, be om tilgivelse/gjøre opp for seg og endre kurs, så skal jeg gå mange mil for å hjelpe dem og gi dem alle mine “kjortler”.  Men hvorfor skal man være å utrolig støttende mot en som ikke noen gang har støttet deg, og gang etter gang såret og gjort deg vondt? 

Jeg tror på konsekvenser og at man som voksen må ta ansvar for sine egne handlinger – og jeg mener absolutt at man kan konfrontere overgriper med; at på bakgrunn av tidligere handlinger så stiller man ikke opp for vedkommende – før vedkommende viser at man har endret handlingsmønser og skjønner at “offer” har blitt såret.. Fordi man har blitt såret og ikke lenger orker å bli såret igjen, så holder man avstand..

Jeg tror dypt på å få satt ord på smerte og jeg tror på konfrontasjon i form av samtale for å rydde opp. Jeg tror dypt på å gi noen en mulighet for å be om tilgivelse – og dermed så må samtalen/konfrontasjonen til.. Kanskje ”overgriper” hadde skjønt noe og fått muligheten til å bedt om tilgivelse. Men mange ganger er det mer sannsynlig at det ikke gjør mer enn at man i etterkant kan tenke tilbake og si til seg selv: Jeg gav han/henne muligheten til å be om tilgivelse og jeg hadde tilgitt dersom han/henne hadde bedt meg om det. Alt man trenger å vite er at man har evnen til å tilgi vedkommende, og jeg mener at vissheten om dette er tilgivelse..

Og for ettertiden kan du i alle fall si: Jeg prøvde, jeg var villig til å tilgi, men vedkommende ønsket ikke min tilgivelse..

Eller hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende